REFERAT

BILDER/PICTURE:

bilder fra forberedelsene

frokost og avreise

SAPPORO -  KAR

program

deltagerliste

reise/oppholdsinfo

 

Leieren er etablert og gutta er vel tatt imot av den lokale Scandinaviske Klubb i Sapporo.

Kontakt er også etablert mot VM-komiteén ifra Tsjekkia

 

17.12.06 - Pakker for SKI_VM

    14.02.07 - Japansk folkeskikk

 27.02.07 - NRK ØSTFOLD

02.03.07 - Wie viele Rentiere hast Du?

02.03.07 - Der Einmarsch der Wikinger

02.03.07 - Norwegischer Abenteuer Urlab

Svensk reporter fra Expressen tålte ikke Østens dufter.......

Les presidenten's kommentar til Tomas Petterson's uttalelser i Dagbladet og Fredrikstad blad.

Om ikke reporter Petterson har tid til å konsentrere seg om svenske utøvere, så vil i hvertfall vi heie på våre gode naboer!

Sapporo  2007

Det var litt spesielle forberedelser denne gangen. Sapporo bød på nye utfordringer vedr. det å få vårt nødvendige utstyr og effekter på plass på rett sted til rett tid.

Etter mange og lange samtaler med transportører, diverse kontorer og forståsegpåere, stod endelig containeren i vårt kjære Saltnes, utenfor ”Lokale”.

Containeren ble møysommelig fylt med utstyret vårt, og det hadde faktisk også blitt plass til lænråver`n til Knut, beksøm nr.11. Den lokale presse var selvfølgelig på plass, og vi fikk en fin reportasje med bilde i avisa. Som vanlig!

De fleste bet seg merke i navnet på containeren, ”HANJIN”, så vi skulle være sikre på at vi fant den rette når vi kom til Japan (det var visst et nr. også, men det ble for mye å huske på). Det er bare det at det er X-antall tusen containere med dette navnet i omløp på verdensbasis.

Tirsdag 19. desember var containeren borte vekk. Første etappe hadde definitivt begynt! Beksømpresidenten og en håndfull andre beksømmere hadde her gjort en utrolig bra jobb, det så nemlig litt skummelt ut en liten stund med tanke på logistikken!

I containeren ble det også gjemt noen edle dråper Krathebekken Linje for å passere ekvator. Denne ble forseglet med sveiset stålbeslag for å prøve å forhindre at den ble åpnet av Jørgen, beksøm nr.23.

Forseglingen holdt og dette er en eksklusiv Quatro Krathebekken Linje som aldri skal åpnes. Kanskje! ( Juha Mieto skulle nok gjerne hatt en smak av denne? Ref. Lahti VM )

I begynnelsen av januar ble vi servert et skrekksenario midt i trynet av NRK. I kveldsnytt fikk vi se et grunnstøtt og kantret containerskip i den Engelske kanal. Containerene fløt fritt rund, og ikke nok med det, de som drev på land ble regelrett plyndret. Heldigvis stod det ikke ”HANJIN” på noen av de plyndrede containerene.

Etter dette hadde vi mange søvnløse netter der vi drømte om at vi stod på Japansk jord, tynnkledde og kun med en liten stusselig bag i handa. Vi hadde klare åsyn om dramatikken i den Engelske kanal, eller at containeren fortsatt stod på dekket på en båt med væpna små gule tollere rundt som ikke forstod et kvekk av norske banneord og trusler.

Fredag 9. februar hadde VM-troppen samling i ”lokale”. Her ble det formidlet mye nyttig informasjon og vi fikk justert opp reisefeberen flere hakk. Vi hadde også besøk av en japse fra den Japanske Ambassaden i Norge. Han foredro litt om sitt hjemland, og kom med mange nyttige tips. Særlig det med å veksle til Yen her hjemme var visst lurt. Vi veksla så det holdt, og fikk problemer med å bruke dem opp. Ble nok litt ekstra med gaver til de der hjemme da, …eller?

Denne kvelden ble det også tatt en utvidet dopingtest av Jørgen, beksøm nr. 23. Klok av skade etter en tilspisset dopingepisode i Oberstdorf med nevnte utøver, har hoppjuryen funnet det riktig å ha tilstrekkelig med bevismateriale ved en eventuell ny konflikt.
NRK Østfold hadde registrert at vi skulle ut å reise (les; presidenten hadde ringt og sagt ifra).

De ville svært gjerne ha et intervju med oss før vi dro til Japan. Presidenten kommanderte en beksøm og en knivmaker til å være med på dette ”mediekjøret”, og det gikk jo bra! Ifølge de inhabile tilbakemeldingene i hvert fall. Presidenten fikk forresten nevnt pissetroa vår i denne sammenhengen også.

Presidenten er å betrakte som den optimale ”allround” solist etter å ha fremført VM sangen ute, kl.08.20 på morran, tynnkledd og uten lue, i nordasno, uten ”backing” og på direkte radio!!! Dette kalles også å ta ansvar (eller er det et direkte utslag av pr. kåthet).

 Endelig opprant dagen. Fredag 23. februar 2007. Nå skulle atter en gang den rutinerteVM troppen ut og ivareta nasjonale interesser. Spenningen og forventningene var på bristepunktet de siste timene før avreise denne gangen også.

VM troppen 2007, besto av 37 mann. Det var 15 fra Saltnes Turn og Beksøm, 2 fra Saltnes Knivmakerlag, og 3 fra Råde Tamreinlag. De øvrige var som før håndplukkede ”hangarounds”.

Tradisjon tro var den nordligste halvkules` tidligste vorspiel i gang kl.00.01, eller der omkring. Denne gangen var omtrent 30 mann samlet til egg, bacon og champagne i Beksømlokalet. Smakte fortreffelig! Igjen!

 Det er faktisk utrolig kjedelig å kjøre buss fra Saltnes til Gardermoen uten sponsormidler, tiden står nesten stille. Godt det ikke varte mer enn et par timer. Bussjåføren var en hyggelig onkel av brødrene ”Pepsi”. Han kjørte oss av ren glede, spurte bare om vi kunne ta noen lodd for en forening han var med i, og det gjorde vi jo selvfølgelig.

 Tamrein Berger`n ble nok en gang utnevnt til edruvakt, hvis primæroppgave var som før. Nemlig og sørge for at alle hadde tilgang til egnede forfriskninger. Til enhver tid.

Han kunne opplyse at han ikke hadde glemt overtredelsene på tidligere VM turer, og hevdet at reglementet ville bli håndhevet nådeløst.

Merkelig at dette ikke gjaldt ham selv! Han ble flere ganger observert gurglende både melk og vann????

 Da vi ankom Gardermoen måtte dessverre en av beksømmene bli med bussen hjem igjen. Han var ikke så frisk som han hadde trodd etter lengere tids ”hangling”, men han gjorde jo et tappert forsøk. Og over 30 timers reise med fly er tungt hvis en ikke er i form.

 Sponsormidler ble handlet inn straks vi ankom til Gardermoen. Her stod alt klart, forseglet og i skjønneste orden. Bare å ta en pose og gå. Var det noen som betalte tro?

 Det ble en lang reise, brukte vel 32-33 timer. Vi var nedenom både London og Hong Kong. I London mista Hans, beksøm nr. 28, flybillettene sine. Det så ut som det var veldig varmt under lua på`n da. Men det ordna seg, biletten dukka opp og temperaturen under lua sank igjen. Hans har sikkert også etter hvert lagt seg til den vanen at han tar av seg hodetelefonene når han skal på dass på flyet. Ledningen rekker nemlig bare en drøy meter!

Da vi kom ut av flyplassen i Sapporo ble vi møtt med et svært banner der det var skrevet

” Velkommen  Saltnes Turn & Beksøm”. Her stod representanter fra Kamome klubben og ventet på oss, og viftet med norske flagg og greier. De hadde ordna buss med beksøm plakat i vindu, og alt var lagt til rette for oss.

De hadde på forhånd vært ganske så nervøse, og lurte fælt på åssen folk vi egentlig var. Vi hadde jo vår egen president, lå i telt om vinteren og virket nok litt mystiske. De ble så letta da de fant ut at vi var nesten helt vanlige mennesker.

Etter en snau times busstur var vi i leirplassen. Det var deilig å se containeren. Nummeret stemte og den var fortsatt låst. Puhh!!

Teltplasser ble tildelt, og de var bare minutter om og gjøre før teltene var reist. Vi satte opp krakker og bord også, så leieren ble en riktig fin og hjemmekoselig VM-leir etter hvert. Særlig kildesorterings plassen fikk vi mye skryt for. Fungerte perfekt. Honnør til de ansvarlige som innehar spisskompetanse på dette området. Og presidenten var fornøyd med pisserenna som var montert bak på ”The house of pain” ( dassen).

Alt var på plass og vi kunne påberope oss norsk suverenitet i leirområdet de kommende dager.

Første kvelden bar det avsted til nærmeste lokale gjestehus. Vi var invitert på ”Indian Curry” aften. Her hadde japsene en forestilling til ære for oss. På utsiden av gjestehuset brant de bål i oljefat og spillte på trommer og tretønner og noe andre rare greier, låt fint gjorde det også. De hadde rigga til noe veldig, og vi følte oss virkelig velkommen til Japan denne kvelden.

Etterpå var det inn å spise og drikke etter alle kunstens regler.

Her hadde de også en imponerende ”maskinbærsær” med oppvarmet ring, underspyling og mange finesser beskrevet på japansk på et forvirrende display. Så det ble litt prøve og feile metoden. Det gjaldt og ikke trykke på automatisk tampong uttrekk og høytrykks turbo rotodyse.

Tidsforskjellen merket vi ikke så mye til. En god pub runde rydder opp i dette.

Noen ringte hjem til sine kjære i ti tiden på kvelden norsk tid og sa; Godnatta, vi går å legger oss vi og nå, her i Japan. Vi er litt slitne etter en lang dag, vet dere. Sov godt da,….. ja jeg i deg og,… osv. osv.

Det var bare det at da begynte klokka å dra seg mot seks på morran lokal japansk tid, og det var på høy tid å finne køya etter en krevende kultur runde i Sapporo.

Det vi kanskje merket tidsforskjellen mest på, var at vi ikke fikk ”morrabrød” før godt ut på formiddagen. Dette ble like forvirrende da vi kom hjem igjen også.

Den Norske Ambassaden i Tokyo spanderte en uforglemmelig opplevelse på oss. Vi fikk en busstur høyt opp i fjellene til en stor innsjø. Her lå ”Hot Spring Hotel Marukoma”, med varme kilder både ute og inne.

Det var litt av et syn og se den gjengen som satt på rekke og rad på bitte små krakker og skrubba løken før vi slapp ut i kildene. Så ikke nok ut som noen Don Jouhan`er og trusefuktere akkurat. Så her fikk vaska oss skikkelig, ble nesten kokt.

Etter badet ble vi servert fortreffelig japansk mat og drikke. Vi satt på gulvet på stråmatter med beina rett ut under 15 cm høye bord. Snåle greier!

Det var taler og lykkeønskninger, skåling og bukking. Og vi ble bedre kjent med Kamomeklubben, disse fantastiske menneskene som forbarmet seg over oss og gjorde disse opplevelsene mulig.

Det var visstnok en stor opplevelse for en  japse hvis han fikk lov til å besøke dette stedet en gang i løpet av livet sitt.

Vi følte oss naturlig nok beæret. Enda engang! Vi drakk, åt og dret og dro igjen.

Sapporo kommune tilgodeså oss med omvisningsrunde i byen sin. Vi kjørte Pariserhjul på toppen av et kjøpesenter, og tok gondolbane opp på et høyt fjell med resturant. Her var det formidabel utsikt over hele Sapporo og omegn.

Jørgen, beksøm nr. 23, besteg toppen av fjellet og plantet et norskt flagg der. Japsene som bivånet dette, virket naturlig nok noe forfjamset og undrende.

Rett på nedsiden var det også en meget spesiell isbar. De hadde åpent denne kvelden bare til ære for oss. Med spesialdrink til nordmenn. Selvfølgelig!

Etterpå var det middag. Det var spennende og veldig god mat. Etter noen runder med sake er det faktisk en smal sak å spise med pinner også. Noen klarte faktisk å plukke pepper med pinnene også!

Representantene for Kamomeklubben hadde gjort litt av et forarbeide, og sporet opp at noen i VM-troppen hadde bursdag og faktisk også sølvbryllup. Det ble servert kake med lys, og det sunget nasjonalsanger både på japansk og norsk.

Her hadde for øvrig edruvakta avspasering (les; sovnet)

Våre daglige tradisjonelle innmarsjer til idrettsarenaene er fortsatt en seanse som vekker global oppmerksomhet. Beruset av nasjonalfølelse, med beksømflagg, norske flagg, bjeller og trommer så må alt annet vike plass (17.mai blir ikke som før etter å ha vært med på dette og presidenten klarte faktisk å marsjere i takt opp trappene også).

VM troppens eminente musikere skal atter en gang ha honnør for spilleglede og ikke minst utholdenhet. Bare de får Krathebekken Linje, øl og tobakk nok, virker det som de kan holde på i dagevis i strekk.

Det er jo musikken som gjør susen når vi marsjerer! Og så Audun da, beksøm nr. 25. Han gikk 20 meter foran med skipsklokke og rydda vei. I gamle dager var dette et varsel og betydde; tog er underveis. Dette virket i nyere tid i Japan også.

 Sikkererhetskontrollen før vi slapp inn på arenaområdet var det ikke så lett å bli klok på. Tross mye uling og piping slapp vi igjennom med kniver, dram og mye annet rask.

Men, hangaround Per Ivar hadde med seg en dassrull som vakte interesse hos vaktene. Den ble beslaglagt og puttet i en pose merket med Nr. 19. Kunne avhentes senere etter rennet. Dette glemte Per Ivar, så kanskje Presidenten kunne hente denne når han skal til Japan på æresrunde litt senere??

 Ved et par anledninger ble vi stoppet av noen forstyrrede vakter før vi kom ut på tribunen. Noen lokale artister fremførte pan-fløyte konsert eller noe lignende. Vi hadde nok overdøvet dette  totalt. Vi ventet……under tvil, og noe utålmodige!

Etter et renn trodde vi at vi skulle erobre et øltelt igjen, som seg hør og bør (ref. tidligere VM). Vi trampa inn, men her satt folk bare og varma seg uten vått eller tørt, så det var intet blivende sted for oss. Leieren var bedre.

Leieren var mye bedre. For her hadde ”jammentimæ” noen japsedamer rigga seg til med bord og primus og laga ”urtesuppevannthe” til oss! En hyggelig overraskelse.

Det var godt og varmt, men smakte nesten ikke en dritt. Takke seg til akevitt i ansjoslake. Rett i fra pøsen. Det smaker det!! Sitter den sitter det meste.

 Våre åpne dager i leieren var atter en gang en formidabel suksess. Det hadde stått i avisene i Sapporo at en sjelden klubb serverte tradisjonsrik norsk mat og drikke. Så vi fikk nok å gjøre! Japsene var overveldet over det vi hadde å tilby. Og alle nordmennene som besøkte oss skrøt uhemmet de med. Takk, vi treffes sikkert i senere VM.

I denne sammenheng må det rettes en stor takk til våre kokker og deres medhjelpere. De var seg sitt ansvar bevisst og sørget for at maten ble tilberedt og servert på en hygienisk og meget delikat måte.

Det ble jo litt kronglete i tollen med noe av maten vi hadde fått, så det var litegrann stusselig i førsten. Men aldri har potetstappe og Joika kaker smakt så godt. Ihvertfall ikke i Japan.

 Saltnes Knivmakerlag var, etter innvilget søknad”, arrangør av hopprennet i K-4. Dette internasjonale rennet gikk av stabelen like ved leirplassen vår.

Vår vertskapsnasjon hadde laget en bakke til oss. Den var livsfarlig og måtte bygges om. Etter en del snøskuffing og svetting ble det en perfekt K-4.

Kanskje ikke helt perfekt stilase, for beksøm nr. 12, Geir, datt baklengs ned av stilaset. Med hoppski på beina, ryggsekk med gevir, og sneipen i munnvika, lå han i en haug og bare lo. Man blir premiert for slik innsats.

Audun, beksøm nr.25, insisterte intenst på tandemhopp K-4 med ei lita japsesnelle foran seg på skia (hadde visst sett noe på noen voksensider på internett som så spenstig ut). Rennledelsen brukte sin myndighet og fikk avverget dette. Tillot under tvil at jenta stod bak på skia.

Tandemhoppet forløp som forventet. Perfekt tilløp, fint svev, og saftig tryn i nedslaget. Et ”stekket” ribbein kan nok forklare beksøm nr. 25`s rare ansiktsgrimaser der han lå i unnarennet med japsesnella oppå seg. Beksøm nr. 25 sto over tredje omgang.

Skadene etter rennet var for øvrig beskjedne. Et par ribbein, vridd kne, forskjøvet nakkevirvel og annet småtteri er vel akseptabelt i internasjonalt renn av denne størrelse.

 Dopingtesten hadde atter en gang (ref. Oberstdorf) vist at Jørgen, beksøm nr. 23,  hadde verdier av kjemiske stoffer med sporbarhet til Krathebekken Linje, som var så lave at de lå i grenseland for hva som kunne aksepteres. Den utvidede testen som ble fortatt i ”lokkale” før avreise kom akkurat tidsnok tilbake fra analyse og den levnet ingen tvil. Det ble endelig en etterlengtet og fortjent gullstøvel på beksøm 23.

Man bør også bite seg merke i at det høyst sannsynlig er første gang i historien at en dansk statsborger har vunnet sølv i et internasjonalt hopprenn av betydning. Det blir nok den eneste gangen også (Scheie…få med deg dette).

 Vi var på en premieutdeling i Sapporo og hyllet de norske utøverne. Det var mangt et tårevått øye, og adamseple gikk som en Jo-Jo, da vi stod med lua i handa og hørte nasjonalsangen og så på flagget vårt og de fine norske utøverene.

Det var egentlig lite folk under denne seansen motfor hva det er i Skandinavia og Europa. Men, vi hadde en hyggelig prat med en tidligere stor finsk langrennstjerne, Marja Lisa Hemalainen. Flott dame forøvrig.

Det morsomste ved dette bybesøket var vel egentlig å marsjere gjennom det gigantiske kjøpesenteret og spille trommer. Det bråka forferdelig, det virket som hele senteret stoppet opp og de stod bare og glante. Med åpen munn!

 Vi lurte litt på hvorfor japsene drev og gravde og kjørte snø om nettene like ved leieren vår natterstid. Det dura jo så fælt.

Nå viste det seg at det ikke var gravemaskinene som dura høyst. Det var hangaround Stokkebø som snorka så infernalsk (medfølende tanker til hans livsledsager)!

 En gravemaskin fattet også hangaround og krafthopper Hans Øyvind`s interesse. Den skal jeg prøve, sa han bestemt og strena av gårde. Han vifta vekk japsen,  kløv inn i hytta, og begynte å grave. Japsen nikket anerkjennende, så krafthopperen hadde nok gjort dette før.

 Under en av de beksømmelige promenadene i Sopporo`s gater, stoppet en liten japse opp foran etpar beksømmer som antas å stille i klasse 100 +, og rager godt over seks fot i været. Han gransket dem fra beksømstøvlene og oppover. Flere ganger. Hvorpå han spurte; Why are you so big???? Do you have a ordinary job??? De skiltes som venner!

 ”Øvelse” trofejakt ble iverksatt siste natten. En gruppe spesialtrente trofejegere sikret seg et Sapporobanner noen skilter og lignende. SPA-tøffler har vi og. Dessverre fikk vi noen trofeer også, så vi fikk ikke ”stært” dem, men trofe er trofe! Eller?

Resultatet av trofejakten kan besiktiges i beksømlokalet. Bra jobba igjen.

 Avskjedsseremonien var tradisjonell. Allsang av ”Ja vi elsker”, med lua i handa, skjelvene stemmer og tårevåte øyne rundt det norske flagget.

Vårt oppdrag på japansk jord var fullført.

Jørgen, beksøm nr.23, tok ordet ved denne anledningen og takket president Terje for innsatsen han hadde gjort både før og under dette VM (under herrestafetten satt han på bydelskontoret i Sapporo og drakk urtete med bydelsdirektøren).

Presidenten ble for en stakket stund målløs, da Jørgen kunne fortelle at VM-troppen spanderte en ny japantur på han, slik at han kunne komme tilbake til våre nye japanske venner ved en senere anledning. For å drikke mer urtete.

Det var innsatsen til presidenten som gjorde at turen ble så bra som den ble. Kamome klubbens bidrag var også fenomenal og uvurderlig.

Vi hadde også gleden av treffe igjen andre ”gamle VM –farere”. Vi fikk hilse på en gjeng fra Sørlandet, Arne braut var selvfølgelig på plass, og det var flere andre kjente VM-fjes. Lille- Bjørgen var stadig på ”fæst” og besøkte oss i leieren. Indianeren er dessverre død.

Det skal også nevnes at vi har fått mye berettiget skryt, av så vel landsmenn som utlendinger, for det vi har bidratt med under dette verdensmesterskapet (ikke minst Hervig Karlsen og Rike i den norske kommentatorboksen, med limerick om oss og Saltnes).

Vi blir rost opp i skyene, og invitert både hit og dit.

En avtroppet norsk politimester som besøkte oss, sa at han ved første øyesyn trodde vi var en gjeng tullinger som bare drakk og surra. Men han ble etter hvert mektig imponert over den organisering og disiplin vi hadde. Og så var vi blide og i godt humør hele tiden. Berusede personer hadde han ikke sett verken i leieren eller på stadion. Ikke på formiddagen ihvertfall!

 Og til slutt værmeldingen:

Vi hadde vel for det meste fint vær. Kaldeste natta var visst –16 grader under en klar stjernehimmel (merkverdig lik den her hjemme forresten). På dagen hadde vi alt fra varmegrader til vannrette snøbyger. Det skifta fort for å si det sann, men det spiller ingen rolle for oss. Vi har det bra uansett!

 Vi får takke hverandre for at vi igjen har gjennomført en skikkelig VM-tur. Alle bidro på sin måte og gjorde at det ble en formidabel suksess.

 Og som japsene sa til oss; ”You make people happy. You`re lauging and singing and smiling all the time”. De hadde lært noe av oss i så måte. Fint.

Det sies at det er pent i Liberec……………..

Hilsen en veteran

SALTNES TURN OG BEKSØM -  post(att)beksom.com   - RÅDE KOMMUNE - NORWAY